KUNSTLØYPE

Skulptur og installasjoner i landskapet

Torsdag 25. - 27.juni
Sted: Festivalhagen, med inngang Kongeveien 6, 

Hølen torg og elven Såna

Kunstløype

25-27.juni 2026

I år er det en underfundig kunstløype i festivalhagen og i nærheten. Det blir gjensyn med noen tidligere verk samt verk fra årets festivalkunstnere: Björn Hansson og Kristin Jonsson. På gitte tidspunkter er Arms of the Sea på Hølen torg en performance som du kan se litt av eller mye av, og også se vokse som et prosjekt i løpet av dagene. Tidspunkter for dette ser du på egen tavle.

På lørdag 27.juni vil det på Røttergården på Hølen torg være mulig å se en utstilling av materiale samlet inn fra prosjektet Arkivet tre hus i Hølen av Ingvild Isaksen.

I fjor var vi så heldige å få spesial-laget en stor skulptur til festivalen av Mr.Wunderbar med tittelen CECI N´EST PAS UN CASTOR, denne er mulig å oppleve i festivalhagen også i år. DIABOLOS ECOLÓGICOS var et prosjekt vi hadde i 2022 med Luis Rivas fra Den dominikanske republikk, og skulpturen Luis Riva laget til Sånafest er mulig å se i festivalhagen. I år er det også et gjensyn med skulpturen Å dykke ned for å se opp med huskunstner Mikkel Rasmussen Hofplass, som i tillegg byr på nye pop-ups og humoristiske verk i festivalhagen. 

____________________________________________________________________________________________

Arms of the Sea
Björn Hansson og Kristin Jonsson Sted: Hølen torg Installasjon/ongoing performance (titt innom eller bli så lenge du vil)

Arms of the Sea beveger seg i grenselandet der elven slutter å være en elv og ennå ikke har blitt et hav. I dette deltaet av oppløsning strekker armer seg ut, ikke for å fange, men for å kjenne etter noe som unndrar seg form. Verket har sin utgangspunkt i elven som flyter forbi, hvor vi under et besøk så vannets doble funksjon som arkivar og sletter. Elven bærer sedimenter av det som har vært, og etterlater fragmenter i et arkiv, men sletter også spor og ødelegger tidligere stier for å anta nye former. Vi bærer med oss ideen om at man aldri står i samme elv to ganger når vi undersøker flyten som en tilstand snarere enn en retning. Der det som beveger seg aldri er det samme, men heller aldri helt noe annet. Flyten kan også beskrives som noe som unndrar seg kontroll, en kraft som bryter opp faste strukturer og hierarkier. Å strekke ut armene mot havet blir derfor ikke en gest av kontroll, men en blottlegging av å bli båret av det som ikke kan holdes.

____________________________________________________________________________________________

Lonely Mountain, Cry Me a River Björn Hansson og Kristin Jonsson Sted: Festivalhagen
Lydinstallasjon

Verket bygger på ensomhet, illusjoner og andres bekreftelse. Øya fremstår som en konkret form og som et symbol på menneskelig ensomhet og tilhørighet. Gjennom denne doble betydningen undersøker vi hva det innebærer å være ensom i relasjon til naturen og til andre mennesker. Øya Gunnilsöras eksistens blir et speil for disse spørsmålene. Som ensomheten eksisterer øya bare i relasjon til andre og andres bekreftelse. Finnes Gunnilsöra dersom ingen har sett øya siden 1950-tallet? Finnes jeg dersom ingen har sett meg? Ensom er man kun i forhold til andre, uten andre finnes ikke ensomheten. Hva innebærer det å være en ø som ikke synes? Er en ø som ikke synes ensom? Gjennom historien har øyer oppstått og forsvunnet fra kart verden over. Noen omgitt av myter, andre resultat av misforståelser og perspektivforskyvninger. Samtidig minner havets geografi oss på noe annet: Under overflaten er alt forbundet. Kontinentalsokkelen går over i bratte skråninger som leder ned til dyphavets bunn, hvor midtoceaniske rygger og undersjøiske fjell strekker seg mellom kontinentene. Fra dette perspektivet blir det klart at ingen øy egentlig er isolert – på samme måte som ingen menneske er en ø, selv om det kan føles slik. Med denne bakgrunnen stiller vi spørsmålet: Skaper våre kulturelle uttrykk og normer fellesskap, eller forsterker de følelser av ensomhet, isolasjon og utenforskap? Vi nærmer oss dette gjennom en analogi mellom øyer og fjell – synlige topper av større, sammenhengende strukturer – og de ofte usynlige systemene som knytter mennesker til hverandre.

____________________________________________________________________________________________

Koko
Björn Hansson og Kristin Jonsson Skulptur/installasjon
Sted: Festivalhagen

En tikkende tikkeklokke er en mekanisk kropp som organiserer tid gjennom avbrudd. En liten mekanisme hvor noe åpner seg, en lyd trer frem, koko, og så faller alt tilbake til stillhet. Tiden blir ikke kontinuerlig, men avbrutt, delt inn i gjentakende inntrengninger.
Kokken plasserer sitt egg i et annet rede og lar en fremmed struktur bære frem dens fortsettelse. Et liv som oppstår i andres orden snarere enn i egen. Ikke som avvik, men som metode: et forskyvning av ansvar, omsorg og næring finner sted. I verket møtes disse to logikkene uten å løses opp i hverandre. Den mekaniske repetisjonen og den biologiske overlagringen eksisterer parallelt, som to måter å fordele tid og omsorg på.
Mellom dem oppstår noe hvor det ikke lenger er tydelig hva som bærer hva, eller hvor begynnelsen egentlig ligger. Koko er her ikke et tegn, men et gjentakende inntrengning i strukturen. En lyd som ikke representerer noe, men bare gjenoppretter forskjellen mellom nærvær og fravær, igjen og igjen. Når luken åpnes oppstår ingen motiv. Bare et kort forskyvning i rommet hvor noe har passert gjennom noe annet og blitt igjen som relasjon.

____________________________________________________________________________________________

Cumulus canis

Björn Hansson og Kristin Jonsson Sted: Festivalhagen, skulptur

Cumulus canis er en interaktiv skulptur som beveger seg i grenselandet mellom det velkjente og det drømmelignende. Verket undersøker forholdet mellom menneske og objekt, mellom projeksjon og respons. Når overgår en ryggvirvel til å bli en fjellkjede? Når blir en sky et dyr? Når blir et fjell et menneske?

Björn Hansson (f. 1977, Boden) er en multidisiplinær kunstner som arbeider med performance, lydkunst, installasjon og komposisjon. Hans arbeid dreier seg om forholdet mellom lyd, kropp og sted, hvor friksjon, resonans og lytting brukes for å skape romlige og sinnslige forskyvninger. I nær dialog med landskap, ritualer og menneskers erfaringer utforsker han tilhørighet, ensomhet og de forskyvningene som oppstår når mennesker deler tid og rom. Hans verk har blitt vist blant annet på Oslo International Theater Festival, Malá Inventura i Tsjekkia, i en separatutstilling i Havana, på Prague Quadrennial, samt på Dansehallerne i København. Han har også arbeidet med performancegruppen T.I.T.S., Direct Action Theater og flere musikalske konstellasjoner hvor det performative uttrykket står i sentrum. Hansson har mottatt flere prosjektstøtte og arbeidsstipender fra Konstnärsnämnden, og deltatt i flere prosjekter støttet av blant andre Norsk kulturråd og Tsjekkiske Konstnärsnämnden.

Kristin Jonsson (f. 1982, Piteå) er en interdisiplinær kunstner som blander keramikk, performance, video og lyd. I sin kunstneriske praksis arbeider hun modulært med nomadiske deler. Delene unngår permanente strukturer og hierarkier for i stedet å bevege seg i et flyt, stadig forvandling og tilblivelse. Delene blir til assemblage, midlertidige materialiseringer som deretter oppløses, omformes og forvandles. Former avteritorialiseres og settes i nye sammenhenger. Menneskekroppen plukkes fra hverandre, deler som i en midlertidig sammensetning er tilstrekkelig homogene over tid til å betegnes som menneskekropp, men som hver for seg like gjerne kan være en del av en øy, et fjell, en rot eller et hav. En del tas og settes sammen med en annen og danner en ny assemblage. Hvis en fold fra en menneskekropp settes sammen med en fold fra et fjell, viskes grenser og begrensninger ut for å åpne opp for et mer flytende, sammenflettet og innviklet perspektiv. Som en kvantesammenfletting der en partikkel i en gruppe ikke kan beskrives individuelt uten å sees i sammenheng med de andre. Hvor en partikkel ikke kan endres uten at alle andre partikler også endres. At en fold ikke bare kan tilskrives menneskekroppen uten å frata fjellet sin rett til samme fold.
Hennes verk har tidligere blitt vist blant annet på 3:e Våningen, Galleri KC og Oslo International Theater Festival. Jonsson har fått residens i blant annet Norge, Tsjekkia og Sør-Afrika, samt mottatt flere reisebidrag og stipend fra Konstnärsnämnden og Estrid Ericsons Stiftelse.

Björn Hansson og Kristin Jonsson har jobbet sammen av og på som duo i nærmere tjue år gjennom ulike installasjoner og stedsspesifikke performanceverk. I sine samarbeid utforsker de møtet mellom lyd, kropp, rom og publikum, hvor stedets forutsetninger og atmosfære påvirker både prosess og uttrykk. Deres arbeider vokser ofte fram i nær dialog med omgivelsene og ut fra en felles interesse for det sanselige, performative og undersøkende.

____________________________________________________________________________________________

Å dykke ned for å se opp 

Mikkel Rasmussen Hofplass (NO) 

Nå er den oppe igjen! Å dykke ned for å se opp, et verk som ble laget spesielt for Sånafest 2017 og for kulpa i Hølen. Verket består av en 7 meter bred og 7,5 meter høy oppblåsbar skulptur av en nokså velholdt kjempe av en dykker, der det vi ser er kun deler av magen og de enorme beina stående opp fra det brune vannet. 

Mikkel Rasmussen Hofplass har sin utdannelse fra Kunsthøgskolen i Bergen med en bachelorgrad i visuell kunst, og en bachelorgrad i skuespill fra Akademi for Scenekunst i Fredrikstad. Han er en kunstner og kurator som liker skjæringspunktet mellom performance, installasjonskunst, skulptur og scenekunst, med fokus på rommet og installasjoner i møte med det performative. Sånafest har vært hjertebarnet i alle år, som ses på som et stort kunstprosjekt i seg selv.